DU kan klare dette

Den første oppgaven jeg fikk i norsk faget, etter at jeg startet på skolen nå i høst, var å skrive en tale.
En tale om akkurat det jeg ville.
Det tok meg 2 sekunder, før jeg visste hva jeg ville skrive om. Det var noe jeg tenkte at jeg hadde nok kunnskap til å skrive om.
Jeg har egne erfaringer. Jeg kunne skrive om både følelser, tillit og kunnskap på en ekte måte. En måte som gjorde at de rundt meg begynte å tenke. Og stolte på det jeg talte om. 
Jeg skrev en sterk tale, som jeg håper at dere vil hjelpe meg å få frem i media. Dette er et viktig tema som er altfor mye snakk om, men som vi får altfor lite hjelp med. 

Her er talen min. Gjerne kom med din mening og gjerne del det videre!♥

 

Tale om psykiske lidelser

I 2001 var det over 150 000 personer som årlig ble rammet av depresjon. Og det var over 15% som til enhver tid lidde av depressiv sykdom. I dag viser det at 25% av alle jenter på VGS sliter med en psykisk lidelse. Dette må vi gjøre noe med.

Vi må hjelpe. Støtte. Og være observante.
 

Det finnes mange foreldre der ute som ikke har opplevd en slik sykdom selv og forstår ikke alvoret i det før det er for sent.
Det er viktig å ta depresjon og angst, på alvor.
 

Det finnes mange fordommer som for eksempel ??du er ikke syk??, ??du gjør ikke ditt beste??, ??du later som??, ??tenk på alle som har det verre enn deg??.
Det synes jeg er respektløst og skikkelig unødvendig.
Ingen andre enn deg selv, kan si hvordan du føler deg eller hvordan du tenker og har det.
 

Det er en skjult sykdom som ingen kan se. Det at personer dømmer hverandre pga. en er redd for å ta buss for eksempel, eller det at dagen til en person er på bunn og ikke klarer å være sosial, ikke snakke med noen, gå på skolen, lage mat, det må det bli slutt på.

Foreldre må snakke om det med barna sine og prøve å forstå best mulig. Venner må være obs, og forsøke å skaffe hjelp.

I dag så har man gratis psykolog frem til man er 18 år. Men hva med de som er 19, 20 og eldre?

Psykologtimer burde være mye billigere.
Tenk på de som dropper psykolog pga. dårlig økonomi. Hva skal de gjøre?
Fortsette å bli verre og verre for hver dag som går, helt til de tar sitt eget liv?
Dette er noe jeg vil kjempe for å endre.

Siden det er en så stor andel mennesker som sliter med psykiske lidelser, så burde vi få psykologtimer gratis av fylket, etter min mening.

En psykolog hjelper utrolig mange.
Det er en person man kan stole på.
En man kan si alt til.
En man vet at er der for deg og vet hva du mener.
En som vil hjelpe.

For å få dette gjennom, så oppfordrer jeg alle til å kjempe for dette. Lag en facebook side, en blogg, ta kontakt med aviser. Om mange nok kommer frem med dette, så kan vi kanskje klare å gjøre noe med det, sammen.
 

Jeg har selv opplevd det å være helt på bunn.
Jeg har sittet med piller i fanget og vurdert overdose.
Jeg har stengt meg inne.
Vært alene.
Ikke snakket med noen.
Jeg har skyvd bort vennene mine.
Jeg har stengt all smerte inni meg.
Jeg har kuttet armene mine for å bedre smerten.

Jeg vet at dette gjelder så utrolig mange flere enn kun meg og jeg har lært meg og være åpen om det. Jeg skaffet meg hjelp. Jeg har kjempet om å ha en grunn til å leve.

Det at jeg har kjæreste, familie og venner som er der, har ikke noe å si når jeg ikke tenker godt om meg selv og ikke tror på noe godt som kommer fra de rundt meg.
Depresjon er en utrolig tøff lidelse som ikke synes.

Jeg kan virke som en blid og hyggelig jente på utsiden, men som på innsiden er ødelagt. Som griner når ingen ser på.

 

Derfor er støtte det viktigste man kan få.
En klem.
Klapp på skulderen.
Trøst.
Gode ord.
Det kan ha mye å si. Du trenger ikke alltid å være der for å snakke, men for å STØTTE.

 

Som sagt tidligere så er det 25% av jenter på VGS som til enhver til lider av en depressiv sykdom.
Dette tallet er altfor høyt. Og dette er kun i Norge.
En tredjedel av alle ungdommer som lider av depresjon, forsøker å ta sitt eget liv.


Vi må klare å kjempe om billigere psykologtimer, slik at dette tallet forhåpentligvis kan bli mindre.

Det at jeg skriver denne talen og i det hele tatt har klart å uttrykke meg om min egen erfaring er noe jeg kan være stolt over. Det at man står opp for seg selv og søker hjelp, det skal man sette pris på.

Man må tenke på seg selv og prøve å hjelpe, og ikke stå imot en person. Man lever kun for seg selv. Ingen andre.

 

Jeg ønsker åpenhet.
Respekt.
Tillit.
Forståelse.

Jeg ønsker at alle skal få den hjelpen og støtten de trenger for å klare å leve på best mulig måte med en psykisk lidelse.

Jeg ønsker billigere psykologtimer. Slik at flere kan benytte seg av den muligheten av å prøve å skaffe seg hjelp på riktig måte.

Håper dere forstår problemstillingen og at dere kan prøve å være mer åpne med de rundt dere.



Og til alle dere med en psykisk lidelse.
Stå på.
Dere kommer til å få det bedre.
Så lenge dere er sterke og kjemper for dere selv.
DU kan klare dette.

 

Vi må hjelpe. Støtte. Og være observante.

 

Takk for meg.

FOREVER

Igår var jeg på et team møte på Stord, der forskjellige personer snakket om produktene innen Forever Living. Jeg har nettopp begynt å jobbe med dette og gleder meg til å komme skikkelig i gang. Jeg tenkte å presentere noen sommerprodukter for dere. Dersom dere er interesserte i å kjøpe noe så kan dere ta kontakt med meg på facebook. 

Vi har utrolig mange gode produkter. Alle produktene inneholder Aloe Vera, noe som er bra for både kroppen og huden vår. Nå i sommer kan det være lurt å ha en solkrem på lur, i tilfelle solen dukker opp, eller om du skal reise til varmere strøk. Forever sin solkrem er solfaktor 30. Du kan få den i både krem og spray. Aloe sunscreen er en silkemyk sollotion med Aloe Vera og vitamin E. Den er skånsom, hudpleiende og fuktighetsbevarende. Den beskytter mot både UVA- og UVB stråling. Den er også vannavvisende. Aloe sunscreen spray er praktisk solbeskyttelsesspary for hele familien med Aloe Vera og vitamin E. Den er ekstra vannfast for at du skal ha det morsomt i vannet uten å være redd for å brenne deg. 

 

Et annet produkt som kan være bra nå om sommeren er Aloe First. Dette er en deilig spray med Aloe Vera, propolis og utvalgte urter som avkjøler og beroliger huden din. For eksempel etter en dag i solen, etter insektstikk eller i den tørre luften på flyreisen. Denne passer også godt til hår og hårbunn. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Håret er viktig å ta godt vare på dersom du skal holde det fint og friskt. Sonya Hydrate Shampoo er en perferkt star på din daglige hårpleie. Det er en pleiende shampo med Aloe Vera, panthenol (provitamin B5) og bidronninggele som gir håret en herlig glans og gjør det enkelt å style. Den dufter herlig og passer også til farget hår. Sonya Hydrate Conditioner er en pleiende hårbalsam med Aloe Vera og bidronninggele som gjør håret mykt, glansfullt og syperenkelt å style. Denne hjelper håret til å opprettholde fukten og kontrollerer krusete hår samtidig som den motvirker statisk elektrisitet. Du kommer dessuten til å elske den herlige duften. 

Vi selger også forskjellig sminke, der alt inneholder Aloe Vera. Her er noe av det: 
- Flawless Lengthening Mascara 
- Flawless Volumizing Mascara
- Perfect Pair Eyeshadow 
- Defining Eye Pencil
- Delicious Lipstick
- Precision Liquid Eyeliner 
- Mineral Makeup
- Cream to powder foundation 
- Aloe BB creme
- Sonya Aloe Eye Makeup Remover


 

Om det er noe dere lurer på, må dere bare ta kontakt med meg. Om dere lurer på priser eller lurer på andre produkter, må dere gjerne spørre. 

 

- Stine 

Ett lite husdyr

Det var en dag jeg var sammen med en venninne, at vi så bilder av noen katter som skulle gis bort. Jeg valgte meg ut en liten kattunge og klarte ikke å legge fra meg tanken om å få et lite dyr i hus. Vi planla hvordan vi skulle få pusen til Bergen, for denne lille pusen bodde på Fitjar. Jeg og venninnen min Malene hentet en kattunge som hun skulle få, tidligere på dagen. Vi bestemte oss for at hun skulle bli med til byn og at kattene skulle bli kjent med hverandre. Vi fikk lånt ett kattebur og hentet det, før vi hentet kattungen som skulle bli min. 

Dagen etterpå, kjørte vi til Bergen. Kattene var ikke så veldig fornøyd med å sitte innesperret i hvert sitt bur i en bil, så lenge. Når vi nesten var fremme, så hadde begge kattungene endelig fått roen og sovnet. De lekte utrolig mye sammen de dagene de var sammen, og det var skikkelig gøy å se at de koste seg sammen.

Etter noen dager reiste Malene og pusen hennes hjem igjen. Da ble kattungen min litt urolig. Etter en stund så roet hun seg, og fant seg til rette i sitt nye hjem. Jeg kan ikke beskrive hvordan et lite dyr forandrer ett liv. Det er så mye selskap i de og man passer på de som om man tar vare på en baby. Vi må gi dyrene mat og nytt vann hver dag. Kose med de, leke med de og vise at vi bryr oss. 

Jeg hentet min lille kattunge 13.august 2015. Da var hun 11 uker og 4 dager gammel. Nå har hun vokst ganske mye og er snart 1 år gammel. Hun er fremdeles ganske tynn og liten til å være så 'gammel' som hun er, men det var moren hennes også. Pusen har fått navnet Mia og er nå snart 44 uker gammel. 



Den til venstre er min og den til høyre er Malene sin <3 













 

Flere som er glad i dyr?

Denne jenta

Det hele startet høsten 2013 da en jente bestemte seg for å flytte til Bergen for å starte på en ny skole. Hun kjente ingen som skulle begynne på samme skole som henne, og var livredd for hvordan første dag skulle bli. Denne jenta var sjenert og snakket lite, men prøvde å bli kjent med noen i klassen. Det var vanskelig. Men hun syns det var spennende å begynne på den linjen hun ville gå på. Det hun ikke ante var hvordan det kom til å bli videre. Klassen hennes var prøvekaniner for et pilotprosjekt som kalles vekslingsmodellen. Det vil si at de veksler mellom skole og lære i 4 år. Hun gledet seg til å tjene penger allerede første året. Alt gikk bra på skolen og ute i jobb. Da hun hadde jobbet på et sykehjem i 1 år, så merket hun at det var noe galt. Hun følte seg stadig trøtt og sliten. Hun hadde ikke noe energi. Hun ventet med å gå til legen. Jenta presset seg på jobb og skole hver eneste dag. Til slutt klarte hun ikke mer, og gikk til legen, og da måtte hun ta en del blodprøver. Legen fant ut at jenta hadde utrolig høy mangel på D-vitamin. Legen sa at hun ikke skjønte hvordan jenta hadde klart å holde ut så lenge med så høy mangel. 

Jenta fikk både D vitamin tabletter og noen andre tabletter som hun måtte stappe i seg hver dag. Tiden gikk, og hun fortsatte som normalt på jobb og skole. Jenta presset seg selv enda mer. Jobbet hardt. Jobbet for mye. Til slutt fikk hun et sammenbrudd. Hun begynte å gråte. Hun gråt av hver minste ting. Hun var trøtt. Hun var sliten. Hun hadde igjen null energi. Jenta var på bunn. Hun gråt hver dag. Det var nå mai 2015. Jenta gikk å snakket med legen igjen. Da fikk hun bekreftet diagnosen depresjon. Hun fikk tabletter for det. Ble sendt til psykolog. Og hun ble sykemeldt fra jobb. Dette var en tøff periode for hun. Hun tenkte på alt mulig. Hun var så langt nede at hun tenkte ut ulike måter å ta sitt eget liv på. Hun kuttet opp armen sin. Hun blødde mye. Men smerten gikk ikke bort av dette. En kveld, satt denne jenta i sengen sin. Med en hel pakke av anti depressiv tabletter. Hun gråt. Hun ville spise alle sammen. Hun tenkte lenge på det. Hun ville ta overdose. Hun ville dø. Hun klarte å la være. Hun gråt seg i søvne. 

Jenta presset seg gradvis litt og litt tilbake på jobb. Hun byttet lærested, for å få en litt mer rolig hverdag på jobb. Hun var delvis sykemeldt i 7 hele måneder. På denne tiden, fikk jenta vite at læretiden hennes ble forlenget med 3 mnd, pga fraværet hennes. Dette gjorde jo ikke depresjonen bedre akkurat. 

Da jenta startet på jobb igjen i januar 2016, hadde hun bestemt seg for å prøve seg i 100% jobb og skole. Det funket greit. Men bare for en månde. Da februar kom, ble hun delvis sykemeldt igjen. Jenta var lite på jobb denne måneden. Det denne jenta hadde tenkt på den lange perioden hun var sykemeldt, var at hun ville droppe ut, for hun orket ikke mer. Hun var helt på bunn. Igjen. Jenta ville isolere seg hjemme i sitt eget hjem, uten noen jobb eller skole. For dette var ikke noe jenta ville holde på med resten av livet. Hun følte seg helt ferdig med dette faget.
Men det som gjorde at jenta presset seg så hardt som hun gjorde, var redsel. Hun var redd for å skuffe foreldrene sine. Hun var redd for å skuffe venner. Hun var redd for å skuffe alle rundt seg. Jenta var redd for å få slengt drit i trynet, for at hun ikke klarte å fullførte. At hun ikke var god nok. 

Denne jenta kom frem til en beslutning som hun var 100% sikker på. Hun hadde tenkt nøye og lenge gjennom det, og snakket med flere fagpersoner som også mente at dette er det rette for henne akkurat nå. Jenta søkte permisjon fra læretiden frem til sommeren 2017. Hun fortsetter fremdeles på skolen to dager i uken, for å fullføre skolen sammen med resten av klassen sin. Jenta syns det var deilig at hun endelig hadde funnet en løsning. Hun vil klare dette. Hun vil komme seg opp på toppen igjen. Det viktigste av alt, så vil hun gjøre dette for seg selv, uten å tenke på hva noen andre syns om det. 

                                                                                                                                                                           

Det er så enormt mange som sliter med depresjon. Det er absolutt ikke noe å tulle med, for når du først er helt på bunn, vet du ikke alltid hva du selv tenker eller hva du driver med. Det er nesten slik at man må ha hatt depresjon selv, for å skjønne hvordan andre mennesker med depresjon faktisk har det. 

Del gjerne dette innlegget videre. 

BE PROUD OF WHO YOU ARE!

Hva er det som gjør at vi tenker slik vi gjør, og at vi tenker mer på de rundt oss enn oss selv? Det jeg føler, er at jeg alltid skal prøve å bevise for foreldre, venner og bekjente at jeg er god nok. At jeg er flink på skolen. Får gode karakterer. At jeg aldri er syk. At jeg har 0 fravær. Det som er sannheten er at jeg har ett fag på skolen som jeg er god i. ETT fag!! Resten av fagene ligger karakteren helt på bunn. Hva er det jeg sier til foreldrene mine da? Jo, jeg venter på at jeg skal få en litt bedre karakter, slik at jeg kan fortelle de at jeg fikk 4 på en norskprøve. Jeg kan vell ikke si til de at jeg fikk 2? Nei, da blir de alt for skuffet tenker jeg, og jeg føler meg som den dårligste i familien. Det er nok mange som tenker slik. Men det jeg vil frem til, er at alle er flink i forskjellige ting. Ingen er god nok i alt. Det må både vi og foreldre forstå.

Vi skal leve slik vi selv vil. Jeg er voksen nok til å ta mine egne avgjørelser, og jeg bestemmer så absolutt helt selv hva jeg vil gjøre med kroppen og livet mitt. Jeg har tatt en tattovering i nakken. Det er et dødningshode. Jeg elsker dødningshoder, og jeg liker den stilen bedre enn for eksempel en sommerfugl. Men hva sier familien til det da? Godtar de meg for at jeg ønsker å ta en tattovering som JEG liker, som jeg vet er der resten av livet? Nei, de er ikke superhappy for at jeg liker tattoveringer. Men jeg prøver å tenke positivt. Det er klart at ikke alle liker de samme tingene. Men jeg føler meg ensom, når det er jeg som stikker meg ut som den ''unormale'' i familien, og føler at jeg ikke får nok støtte. Jeg sier ikke at det er slik, men det er slik jeg føler selv at det er. 

Jeg liker å bestemme over meg selv uten å få kritikk for det jeg gjør, for det er jo mitt liv det er snakk om! Men får jeg det? Nei. Jeg føler meg som et barn iblant. Det er nett som jeg ikke er fyllt 18 engang, fordi jeg føler at alle andre bestemmer over meg. Det er ett helt sykt press på hvordan man skal se ut den dag idag, og hvordan vi skal oppføre oss, hva jobb vi skal ha osv. Det er noe jeg vil og skal prøve å holde meg unna og la være å tenke på. Vær den du selv ønsker å være. Gjør de tingene du liker å gjøre. Velg hvilken skole du vil gå på. For det er DIN fremtid det er snakk om. Selv om du er 16 år og skal velge hva du vil jobbe med videre i livet, så er det du som må velge. Ikke venner, familie, kjæreste eller bekjente. Du må velge det du vil jobbe med. Det du ønsker å fortsette med til du blir eldre. Bestem selv, uansett om det er snakk om kropp eller jobb. BE PROUD OF WHO YOU ARE! 


Gjerne del videre :)

 

 

Velkommen

Hei, og velkommen til min blogg. Jeg har blogget under samme bloggnavn tidligere, men har lyst til å prøve meg på nytt. Mitt navn er Stine og jeg er 20 år gammel. Jeg går på skole i Bergen på Helse & Sosial, samtidig som jeg er lærling i et bofellesskap. Jeg vil skrive litt om hvordan jeg takler dette, om mine tanker om denne linjen, i et eget innlegg senere. 


 

Jeg vil bruke denne bloggen til å skrive om hverdagen min, tankene mine, legge ut bilder og jeg kommer til å svare på spørsmål dersom det er noe dere lurer på. Dere komme kanskje til å få høre noen sangvideoer også! 

Jeg skal også være russ i år, noe som jeg gleder meg veldig til. Dette kommer dere til å se mer av når det nærmer seg Mai. 

Nå er det påskeferie, og jeg håper alle koser seg med venner, familie og/eller bekjente :)

Gjerne del innlegget!

Les mer i arkivet » Oktober 2016 » Juli 2016 » Mars 2016
stinenordtveit

stinenordtveit

20, Bergen

Jeg heter Stine, og her kommer dere til å få lese om min hverdag og mine tanker.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits