Denne jenta

Det hele startet høsten 2013 da en jente bestemte seg for å flytte til Bergen for å starte på en ny skole. Hun kjente ingen som skulle begynne på samme skole som henne, og var livredd for hvordan første dag skulle bli. Denne jenta var sjenert og snakket lite, men prøvde å bli kjent med noen i klassen. Det var vanskelig. Men hun syns det var spennende å begynne på den linjen hun ville gå på. Det hun ikke ante var hvordan det kom til å bli videre. Klassen hennes var prøvekaniner for et pilotprosjekt som kalles vekslingsmodellen. Det vil si at de veksler mellom skole og lære i 4 år. Hun gledet seg til å tjene penger allerede første året. Alt gikk bra på skolen og ute i jobb. Da hun hadde jobbet på et sykehjem i 1 år, så merket hun at det var noe galt. Hun følte seg stadig trøtt og sliten. Hun hadde ikke noe energi. Hun ventet med å gå til legen. Jenta presset seg på jobb og skole hver eneste dag. Til slutt klarte hun ikke mer, og gikk til legen, og da måtte hun ta en del blodprøver. Legen fant ut at jenta hadde utrolig høy mangel på D-vitamin. Legen sa at hun ikke skjønte hvordan jenta hadde klart å holde ut så lenge med så høy mangel. 

Jenta fikk både D vitamin tabletter og noen andre tabletter som hun måtte stappe i seg hver dag. Tiden gikk, og hun fortsatte som normalt på jobb og skole. Jenta presset seg selv enda mer. Jobbet hardt. Jobbet for mye. Til slutt fikk hun et sammenbrudd. Hun begynte å gråte. Hun gråt av hver minste ting. Hun var trøtt. Hun var sliten. Hun hadde igjen null energi. Jenta var på bunn. Hun gråt hver dag. Det var nå mai 2015. Jenta gikk å snakket med legen igjen. Da fikk hun bekreftet diagnosen depresjon. Hun fikk tabletter for det. Ble sendt til psykolog. Og hun ble sykemeldt fra jobb. Dette var en tøff periode for hun. Hun tenkte på alt mulig. Hun var så langt nede at hun tenkte ut ulike måter å ta sitt eget liv på. Hun kuttet opp armen sin. Hun blødde mye. Men smerten gikk ikke bort av dette. En kveld, satt denne jenta i sengen sin. Med en hel pakke av anti depressiv tabletter. Hun gråt. Hun ville spise alle sammen. Hun tenkte lenge på det. Hun ville ta overdose. Hun ville dø. Hun klarte å la være. Hun gråt seg i søvne. 

Jenta presset seg gradvis litt og litt tilbake på jobb. Hun byttet lærested, for å få en litt mer rolig hverdag på jobb. Hun var delvis sykemeldt i 7 hele måneder. På denne tiden, fikk jenta vite at læretiden hennes ble forlenget med 3 mnd, pga fraværet hennes. Dette gjorde jo ikke depresjonen bedre akkurat. 

Da jenta startet på jobb igjen i januar 2016, hadde hun bestemt seg for å prøve seg i 100% jobb og skole. Det funket greit. Men bare for en månde. Da februar kom, ble hun delvis sykemeldt igjen. Jenta var lite på jobb denne måneden. Det denne jenta hadde tenkt på den lange perioden hun var sykemeldt, var at hun ville droppe ut, for hun orket ikke mer. Hun var helt på bunn. Igjen. Jenta ville isolere seg hjemme i sitt eget hjem, uten noen jobb eller skole. For dette var ikke noe jenta ville holde på med resten av livet. Hun følte seg helt ferdig med dette faget.
Men det som gjorde at jenta presset seg så hardt som hun gjorde, var redsel. Hun var redd for å skuffe foreldrene sine. Hun var redd for å skuffe venner. Hun var redd for å skuffe alle rundt seg. Jenta var redd for å få slengt drit i trynet, for at hun ikke klarte å fullførte. At hun ikke var god nok. 

Denne jenta kom frem til en beslutning som hun var 100% sikker på. Hun hadde tenkt nøye og lenge gjennom det, og snakket med flere fagpersoner som også mente at dette er det rette for henne akkurat nå. Jenta søkte permisjon fra læretiden frem til sommeren 2017. Hun fortsetter fremdeles på skolen to dager i uken, for å fullføre skolen sammen med resten av klassen sin. Jenta syns det var deilig at hun endelig hadde funnet en løsning. Hun vil klare dette. Hun vil komme seg opp på toppen igjen. Det viktigste av alt, så vil hun gjøre dette for seg selv, uten å tenke på hva noen andre syns om det. 

                                                                                                                                                                           

Det er så enormt mange som sliter med depresjon. Det er absolutt ikke noe å tulle med, for når du først er helt på bunn, vet du ikke alltid hva du selv tenker eller hva du driver med. Det er nesten slik at man må ha hatt depresjon selv, for å skjønne hvordan andre mennesker med depresjon faktisk har det. 

Del gjerne dette innlegget videre. 

5 kommentarer

Sarah

26.03.2016 kl.19:38

Du er sterk, Stine.

Jeg er stolt over deg vennen, og det er jeg sikker på at det er flere som er. Glad i deg!

Siren

26.03.2016 kl.21:05

Så glad i deg vennen, er her for deg når som helst på døgnet. Kun et klikk unna ;-)

Anna Mariell

27.03.2016 kl.16:51

<3

28.03.2016 kl.04:59

Rørende! Håper alt ordner seg og du får klart å fullføre læretiden etter litt pause. 😊 Du er utrolig sterk, ikke gi opp!

LINE

29.03.2016 kl.18:54

Depresjon er ingenting å spøke med, jeg sliter med det samme selv. Takk for at du velger å skrive et innlegg om dette <3 skrev også et innlegg på bloggen min og depresjon og angst i går, sjekk det gjerne ut!

Skriv en ny kommentar

stinenordtveit

stinenordtveit

20, Bergen

Jeg heter Stine, og her kommer dere til å få lese om min hverdag og mine tanker.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits